Dette bildet er en av mine favoritter! Ikke nødvendigvis fordi det er det beste bildet i verden, men nettopp på grunn av historien bak.

Under en tung sykdomsperiode i 2025 ble jeg nødt til å reise hjem til mine foreldre for hjelp med hverdagen. Dette ble en tung tilværelse, og med ødelagt kropp var det lite som ga mye håp akkurat da.

Vinteren begynte å vise seg i høyden, og det ble kaldere. Svanene begynte å trekke innenfor sivet på nordsiden av Leksdalsvannet, rett ved der mine foreldre bor. Og på den tiden hadde jeg mest fotografert spurv ut vinduet fra soverommet når jeg hadde energi til det.

Denne dagen midt i november, følte jeg på litt ekstra energi og gikk de korte 50 meterne ned til vannet. Jeg søkte etter et sted å holde meg litt skjult, så jeg satte meg ned bak postkasse-stativet ved veien. Svanene fikk selvfølgelig med seg alt dette, da jeg ikke var i den mest smidige formen. Til tross for det, var det en av de som ble igjen. Det var nesten så den visste hva jeg trengte, og viste seg litt fram for meg. Rett før den også satte kursen bort fra meg, begynte det å snø.

Jeg fikk knipset dette bildet, akkurat i det den passerte foran et tre på vei ut til resten.

Da jeg kom hjem og fikk redigert det, tok jeg valget å beholde fargen i svanen, og ha resten i svart/hvit. Et valg jeg står for enda.

Dette bilde ga meg gnist og energi i en tid der det var veldig mangel på akkurat det.

Jeg skylder denne svanen en stor takk, for starten på min vei tilbake til livet.